Selvvalgt pensum

Her presenterer jeg mine tre valgte pensumbøker. Gjennom å lage denne videon har jeg oppdaget at jeg er alt for dårlig på bruk av pc.  Men til slutt gikk det å få lastet opp powerpointen min som video, tusen timer seinere! Neste gang, tenkte jeg, neste gang filmer jeg meg kun med telefonen, og lar vær å bruke andre duppeditter. MEN! Øvelse gjør mester. Hvilket betyr at jeg må utfordre meg selv til å laste opp en video snart. Time will tell. 

VIDEO - PENSUM

Representasjon i bildebøker

I forrige innlegg fortalte jeg litt om forlaget Olika. Nå tenker jeg vise til to ressurser de har i forhold til representasjon i bildebøker. Mangfold er utrolig vektlagt i rammeplanen, men hvor stort er egentlig mangfoldet i de bildebøkene vi har rundt oss?

Nå utfordrer jeg DEG som leser dette innlegg! Hjemme, i barnehagen du jobber i, i praksisbarnehagen - hvor stort er mangfoldet i bøkene der?  

Her er linker til to forskjellige ressurser, her kan du telle hvor mange bøker du har av hver type. Da får du vite hva bøkene du har egentlig representerer. Rommer de en stor verden, eller blir verdenen liten og trang?  Representasjon, tell antall og Sjekkliste representasjon

En bok som jeg synes forklarer hvordan vi i barnehagen bør arbeide normkritisk er «Normkreativitet i förskolan» av Karin Salmson & Johanna Ivarsson. Nå blir det mye svenske tips herifra, beklager det, men jeg er bare med på å gjøre verden litt større (haha). Jeg vet ikke om det finnes noe lignende på norsk, men det burde det gjøre! Bak i denne boka finnes den ene sjekklisten som jeg har linket til. 

En annen ressurs, som jeg enda ikke har brukt, men som jeg nylig har funnet er: genustest.no 
Nettsiden sier at den er en «nordisk nettside for å fremme likestilling i barnelitteratur og barnehager». Der kan du bruke analyseskjemaerne/strategierne til å se om bildeboken utfordrer eller bekrefter tradisjonelle kjønnsnormer. 

Selv om vi i de nordiske land kanskje mener at vi er flinke på likestilling, har vi fortsatt en vei å gå. Jeg avslutter dette innlegget med ett siste boktips. Dette er en svensk bok som er blitt oversatt til norsk. Den er skrevet av Kristina Henkel & Marie Tomičić.Titelen viser til at barna skal få 100 muligheter, ikke 2. Det betyr at vi ikke skal holde fast ved de to sneve kjønnsnormene som er. En bok for å gjøre oss mer bevisste på hvor mye vi påvirker (ubevisst). Likestilling kommer ikke av seg selv, vi må arbeide med det for å skape forandring. Spennende og lettlest bok som får deg til å åpne øynene!

 

Boklesing og egen fortelling

I forrige uke var jeg vikar på en avdeling for barn i alderen 3-6 år. Det er en avdeling der jeg vet at de tidligere har hatt mye fokus på lesing og at alle skal bli lest for. Som den litteraturstudent jeg nå er, så måtte jeg selvfølgelig ta med noen bøker hjemmefra.  

Jeg hadde lyst å prøve noen av bøkene fra Olika förlag, ett svensk forlag. På nettsiden til ulike kan vi lese at det er ett forlag som elsker likestilling, inkludering og bærekraft.  På innsidepermen av bøkene ser vi teksten «ut med stereotyper - in med möjligheter». Forlaget har dermed bøker som rukker litt på de normer som er i samfunnet og de viser til all mulig mangfold. Mangfold, gjensidig respekt, likestilling og likeverd er viktige ord fra rammeplanens verdigrunnlag. Å bruke litteratur fra Olika kan dermed være med på å underbygge arbeidet med rammeplanen. Men siden det er litteratur vi snakker om, hjelper det lite om det er bred representasjon i bøkene, hvis bøkene ikke fenger barna. Alle barn har forskjellige interesser, og liker også forskjellige bøker.  

Jeg har 7 bøker fra Olika, som knytter seg til temaer mange barn er opptatte av. På bildet kan dere se tre av disse. «Tesslas pappa vill inte!», «Tesslas mamma vill inte!» og «Varför gråter pappan?». Den sistnevnte er om følelser og de to andre handler om viljesterke foreldre som ikke har lyst å gjøre som barnet foreslår. De to bøkene der foreldrene «ikke vil» har jeg opplevd at barna ler mye av, de synes at foreldrene tuller og tøyser skikkelig. Selv om det egentlig er det sta barnet som blir gjort parodi av opplever jeg ikke at boka gjører narr av barna.  

«Nattsvermerne» og «Hannemone og Hulda» er to veldig fine norske bøker, etter min mening. Det er også to bøker som utfordrer normer. Bør leses!  

 

 
 

I barnehagen spurte jeg to barn om de hadde lyst å lese bok. Det hadde de, så jeg tok frem bøkene som dere kan se i bildet. Når vi begynte, kom det raskt flere barn for å lese sammen med oss. Det var noen skikkelig lesetakknemlige barn, når en bok tok slutt fikk jeg beskjed om å fortsette med neste! Litt diskusjoner og undringer innimellom, men mest lesing fra perm til perm. Når alle bøkene var ferdiglest var det ett barn som sa: «Nå må vi lese alle på nytt igjen!». Gjentakelse er kjempefint, og noe som er viktig og bra for barna. Men alle var ikke helt med på det, to av de ville gjerne tegne sammen istedenfor. Jeg spurte om vi kanskje skulle gå og lage en egen fortelling. Hele gjengen sa «JA!».  

 

Fire av barna tegnet hver sitt bilde og skrev ned navnet sitt (eller bokstavene), så fortalte de til meg hva jeg skulle skrive. Etterpå spurte jeg om de ville at jeg skulle lese opp fortellingene i samlingsstund. Det hadde alle kjempelyst til. Og de vokste sikkert flere centimeter når fortellingen ble lest opp for alle på avdelingen! 

Idag har vi hatt en digital forelesing om ABC-apper, der Gunhild Kvåle fortalte om det som ses som viktig i barnehagebarns literacy-utvikling. Ett utdrag derifra som jeg mener passet veldig godt inn på det jeg akkurat har skrevet om er at barna skal få: utforske og leke, skape et personlig forhold til skriftspråket og utvikle identitet som leser/skriver, tekstproduksjon og utforskende skriving, og til slutt, skrivelyst og lekelyst.

Skrivelyst. Leselyst. Lekelyst. Lyst. Lystbetont og indremotivert, det er vel det vi ønsker når vi ser for oss det som skjer i barnehagen. I trå med rammeplanen skal «barna oppleve et stimulerende miljø som støtter opp om

deres lyst til å leke, utforske, lære og mestre».

Språkutvikling i bildebokformat

«Så växer världen» heter den svenske bildebok som har lagt igjen ett spor i mitt språkhjerte. Boka er skrevet av Lotta  Olsson og illustrert av Maria Nilsson Thore. Den viser til ett barns språkutvikling og hvordan verden vokser i takt med språklige erfaringer.  Boka begynner med bebiens vokalisering, videre til enkelt ord, to-ords ytringer, metaspråklig bevissthet, fantasi og bokglede. En hyllest til språket og litteraturen!

Ideelt sett burde alle barn ha det som barnet i boka. Men språkutviklingen og lesegleden er ikke noe som kommer ut av det blå. Dette er noe som vi voksne (hjemme, i barnehagen, på skolen) må være med på å fremme. Derfor synes jeg at det er rart at ikke alle barnehagestudenter får lære enda mer om språk, litteratur og språkutvikling. Jeg mener at det er så utrolig viktig, og det er selvfølgelig derfor jeg valgte denne fordypning. Språk er noe som er med oss hele livet. Det er viktig her og nå, og for fremtiden, for identitet, danning, forståelse, lek, læring, tanker, fantasi, følelser. Ja, for alt. 

Alle barn blir ikke lest for hjemme. Som barnehagelærere skal vi være med på å utjevne sosiale forskjeller. Derfor må vi lese! For glede og felleskap i løpet av barnehageårene, men også for at alle barn skal ha like muligheter når de begynner på skolen. 

Tilbake til boka, så har jeg har lurt litt på om dette er en bok som jeg, som voksen (og nå språkstudent), setter mer pris på en et barn. Jeg har kun lest den for mine egne barn, så juryen er litt av ett snevert utvalg. Begge barna var veldig med på det som skjedde og vi snakket om tekst og bilder. Etterpå spurte jeg hva de syntes om boka. Fireåringen sa: «Den var KJEMPEBRA!». Seksåringen sa: «Den var fin. Og så er det jo helt sant det som står». Vi er alle tre glade i lesing og leser mye. Sistnevnte har i løpet av sommeren blitt en skikkelig lesehest og sluker alt av bøker. Så igjenkjenningen på det siste oppslaget var nok veldig stor (selvom hund og katt savnes). 

Boka er nydelig, i bilde og skrift. Siste setningen er: «Vår värld är allt som orden lyckas fånga, och den kan bli oändligt stor - och många». Den sammenfatter egentlig boka - og livet. 

Vikar for barnas beste?

Rammeplanen skal gjennomsyre alt som foregår i løpet av en barnehagedag. Det betyr at hvert enkelt samspill, hvert eneste møte, er av stor betydning. Hvorfor tillater barnehagen da å hente inn vikarer, lærlinger eller andre voksne fra for eksempel voksenopplæringen?  

Jeg tror ikke på et lukket samfunn, jeg tror på at vi er åpne og rause med hverandre. At barn møter forskjellige mennesker, er også med på å danne barna inn i vår mangfoldige verden. Dette er selvfølgelig gode ting! Ifølge rammeplanen er mangfold en viktig del, mangfold skal synliggjøres og verdsettes. Spørsmålet her er på hvilken måte og hvordan vi skal ivareta barnas beste.  Barnehagens styringsdokument er veldig komplekse og viser til hvordan arbeidet i barnehagene skal foregå, samtidig som rammeplanen er tydelig finnes det også noen tolkningsspørsmål. Hva som er barnas beste, er for eksempel noe som det kan ligge forskjellige meninger i. Men er det beste for barna virkelig at møte nye mennesker, som ikke har noe kjennskap til barn eller barnehage, hver eneste uke?  

«Barnehagens verdigrunnlag skal formidles, praktiserer og oppleves i alle deler av barnehagens pedagogiske arbeid» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 7). Rammeplanen og dets verdigrunnlag, begynner med denne setningen. I alt som skjer i barnehagen skal verdigrunnlaget være gjeldende. Hvordan blir dette mulig når voksne mennesker som kanskje har et annet syn på barn og pedagogikk?  

Den pedagogiske lederen har et veilederansvar og skal sørge for at rammeplanen implementeres. Det vil jeg nesten si er et umulig arbeid, når det kommer inn nye voksne i barnehagen støtt og stadig. Hvordan skal den pedagogiske lederen ha tid og mulighet til veiledning, når det viktigste blir å komme seg gjennom dagen på en forsvarlig måte. Det er heller ikke mulig å overhøre og være til stede i hvert eneste samspill en annen ansatt har med barn. Det er jo ikke kun i de aktivitetene som planlegges og gjennomføres der pedagogikken er viktigst. Viktigheten ligger i alle små samspill, med hvert enkelt barn, som skjer i løpet av hele barnehagedagen.  

Hvorfor, spør jeg meg selv, hvorfor er barnehagen et åpent sted der alle er velkomne? Ja, det høres jo veldig fint ut, men jeg mener at det blir feil. Barna er det viktigste vi har, hvorfor vil vi ikke kvalitetssikre barnehagen? Hvorfor er det mulig å være ansatt i barnehage uten utdanning? Hvorfor godtar vi at hvem som helst kan være sammen med våre barn? Hvorfor legges det ikke mer penger inn i barnehagen? Hvorfor heves ikke både grunnbemanning og pedagognorm? Hvorfor skjønner ikke politikere at hvis vi bruker penger på barna NÅ, trenger vi ikke å bruke penger på å «lage» så mange ødelagte voksne seinere?  

Jeg har et ønske om at grunnbemanningen øker, så det alltid er «for mange» på arbeid. Hvis det er fravær blant de ansatte, er det nok pedagoger til stede uansett. Barna (og ansatte!) får et tryggere sted å være på og kvaliteten i barnehagene heves.   

Jeg er selvfølgelig glad for alle vikarer som finnes, og det er mange som gjør og har gjort et kjempearbeid. Jeg startet selv som vikar, og vet hvilken forskjell en kan gjøre som vikar. Men jeg håper at vi i framtiden ikke trenger noen vikarer. Jeg håper at samfunnet skjønner at barna er det viktigste vi har, og at vilkår for ansatte og barn i barnehagen heves vesentlig!