Språkutvikling i bildebokformat

«Så växer världen» heter den svenske bildebok som har lagt igjen ett spor i mitt språkhjerte. Boka er skrevet av Lotta  Olsson og illustrert av Maria Nilsson Thore. Den viser til ett barns språkutvikling og hvordan verden vokser i takt med språklige erfaringer.  Boka begynner med bebiens vokalisering, videre til enkelt ord, to-ords ytringer, metaspråklig bevissthet, fantasi og bokglede. En hyllest til språket og litteraturen!

Ideelt sett burde alle barn ha det som barnet i boka. Men språkutviklingen og lesegleden er ikke noe som kommer ut av det blå. Dette er noe som vi voksne (hjemme, i barnehagen, på skolen) må være med på å fremme. Derfor synes jeg at det er rart at ikke alle barnehagestudenter får lære enda mer om språk, litteratur og språkutvikling. Jeg mener at det er så utrolig viktig, og det er selvfølgelig derfor jeg valgte denne fordypning. Språk er noe som er med oss hele livet. Det er viktig her og nå, og for fremtiden, for identitet, danning, forståelse, lek, læring, tanker, fantasi, følelser. Ja, for alt. 

Alle barn blir ikke lest for hjemme. Som barnehagelærere skal vi være med på å utjevne sosiale forskjeller. Derfor må vi lese! For glede og felleskap i løpet av barnehageårene, men også for at alle barn skal ha like muligheter når de begynner på skolen. 

Tilbake til boka, så har jeg har lurt litt på om dette er en bok som jeg, som voksen (og nå språkstudent), setter mer pris på en et barn. Jeg har kun lest den for mine egne barn, så juryen er litt av ett snevert utvalg. Begge barna var veldig med på det som skjedde og vi snakket om tekst og bilder. Etterpå spurte jeg hva de syntes om boka. Fireåringen sa: «Den var KJEMPEBRA!». Seksåringen sa: «Den var fin. Og så er det jo helt sant det som står». Vi er alle tre glade i lesing og leser mye. Sistnevnte har i løpet av sommeren blitt en skikkelig lesehest og sluker alt av bøker. Så igjenkjenningen på det siste oppslaget var nok veldig stor (selvom hund og katt savnes). 

Boka er nydelig, i bilde og skrift. Siste setningen er: «Vår värld är allt som orden lyckas fånga, och den kan bli oändligt stor - och många». Den sammenfatter egentlig boka - og livet. 

Vikar for barnas beste?

Rammeplanen skal gjennomsyre alt som foregår i løpet av en barnehagedag. Det betyr at hvert enkelt samspill, hvert eneste møte, er av stor betydning. Hvorfor tillater barnehagen da å hente inn vikarer, lærlinger eller andre voksne fra for eksempel voksenopplæringen?  

Jeg tror ikke på et lukket samfunn, jeg tror på at vi er åpne og rause med hverandre. At barn møter forskjellige mennesker, er også med på å danne barna inn i vår mangfoldige verden. Dette er selvfølgelig gode ting! Ifølge rammeplanen er mangfold en viktig del, mangfold skal synliggjøres og verdsettes. Spørsmålet her er på hvilken måte og hvordan vi skal ivareta barnas beste.  Barnehagens styringsdokument er veldig komplekse og viser til hvordan arbeidet i barnehagene skal foregå, samtidig som rammeplanen er tydelig finnes det også noen tolkningsspørsmål. Hva som er barnas beste, er for eksempel noe som det kan ligge forskjellige meninger i. Men er det beste for barna virkelig at møte nye mennesker, som ikke har noe kjennskap til barn eller barnehage, hver eneste uke?  

«Barnehagens verdigrunnlag skal formidles, praktiserer og oppleves i alle deler av barnehagens pedagogiske arbeid» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 7). Rammeplanen og dets verdigrunnlag, begynner med denne setningen. I alt som skjer i barnehagen skal verdigrunnlaget være gjeldende. Hvordan blir dette mulig når voksne mennesker som kanskje har et annet syn på barn og pedagogikk?  

Den pedagogiske lederen har et veilederansvar og skal sørge for at rammeplanen implementeres. Det vil jeg nesten si er et umulig arbeid, når det kommer inn nye voksne i barnehagen støtt og stadig. Hvordan skal den pedagogiske lederen ha tid og mulighet til veiledning, når det viktigste blir å komme seg gjennom dagen på en forsvarlig måte. Det er heller ikke mulig å overhøre og være til stede i hvert eneste samspill en annen ansatt har med barn. Det er jo ikke kun i de aktivitetene som planlegges og gjennomføres der pedagogikken er viktigst. Viktigheten ligger i alle små samspill, med hvert enkelt barn, som skjer i løpet av hele barnehagedagen.  

Hvorfor, spør jeg meg selv, hvorfor er barnehagen et åpent sted der alle er velkomne? Ja, det høres jo veldig fint ut, men jeg mener at det blir feil. Barna er det viktigste vi har, hvorfor vil vi ikke kvalitetssikre barnehagen? Hvorfor er det mulig å være ansatt i barnehage uten utdanning? Hvorfor godtar vi at hvem som helst kan være sammen med våre barn? Hvorfor legges det ikke mer penger inn i barnehagen? Hvorfor heves ikke både grunnbemanning og pedagognorm? Hvorfor skjønner ikke politikere at hvis vi bruker penger på barna NÅ, trenger vi ikke å bruke penger på å «lage» så mange ødelagte voksne seinere?  

Jeg har et ønske om at grunnbemanningen øker, så det alltid er «for mange» på arbeid. Hvis det er fravær blant de ansatte, er det nok pedagoger til stede uansett. Barna (og ansatte!) får et tryggere sted å være på og kvaliteten i barnehagene heves.   

Jeg er selvfølgelig glad for alle vikarer som finnes, og det er mange som gjør og har gjort et kjempearbeid. Jeg startet selv som vikar, og vet hvilken forskjell en kan gjøre som vikar. Men jeg håper at vi i framtiden ikke trenger noen vikarer. Jeg håper at samfunnet skjønner at barna er det viktigste vi har, og at vilkår for ansatte og barn i barnehagen heves vesentlig!

Boktips - Krøll & Raute

 

 

Maria Nilsson Thore er forfatter til bøkene om Krøll og Raute. I Sverige er det blitt utgitt tre bøker (tallet 3, 5 og 7), og det ventes ytterligere seks bøker i serien. Det vil si at alle tall skal være representert fra 1-9. I Norge er føreløpig de to første bøkene utgitt. Når jeg så bøkene på biblioteket, var jeg nøtt til å låne dem! 

4-åringen min har lenge elsket å telle, men jeg tenkte at disse bøkene retter seg mot en annen målgruppe, og fenger nok heller yngre barn. Vi leser og liker alt her hjemme, men det er ikke alle bøker vi leser flere ganger. Før jeg hadde bladd i bøkene (og med tanker om målgruppe i hodet) lånte jeg de mest i egenskap av fremtidig barnehagelærer.  Men jag tok skikkelig feil! At bøkene ville være nydelige, det visste jeg på forhånd, da vi her hjemme liker Maria Nilsson Thore, som forfatter og illustratør. Men at bøkene var midt i blinken for 4-åringen min, og at vi skulle lese de over 10 ganger. Det visste jeg ikke! 

Bøkene inviterer leseren inn i Krøll og Rautes verden, de to vennenes hverdagsaktiviteter knytter seg opp mot tallet som bildeboka heter. Nydelige fortellinger, i både tekst og bilde. Det beste er selvfølgelig at boka bringer frem leseglede hos barnet, men jeg som voksen går heller ikke lei av boka. Jeg leser dem med glede igjen og igjen. 

I barnehagen skal vi tilby barna et mangfold av bøker, deriblant bøker som inspirerer barna til matematisk tenkning. Utover å gi barna leseglede, kan bøkene om Krøll & Raute være med på å gi barna grunnleggende matematikk-kunnskaper. På hjemmesiden til Bonnier Carlsen, som er det forlaget som utgir bøkene om Krøll og Raute i Sverige, kan vi finne en veileding. Den gir tips og inspirasjon til hvordan bøkene kan arbeides med i barnehagen. 

Legger ved en link hvis det er noen som er interessert: https://www.bonnierforlagen.se/lararrummet/artikel/knorr-koko-och-siffran-lararhandledning/

• 
  

Hva er språk?

På forelesningen i går ble vi tipset om boka “hva er SPRÅK”. Siden biblioteket er min bestevenn, bestilte jeg boka på bibliofil med en gang. Etter to timer på biblioteket med leseglade barn, gikk sykkelturen hjemover, med Helene Uris bok i sekken.  Hjemme i kveldssola åpnet jeg boka og begynte å lese. Allerede i første kapittel måtte jeg trekke på smilebåndet. Språk er gøy (!), sier hun. 

Helene spør familie og venner om hva språk er. Jeg blir inspirert og får lyst å vite hva eldste barnet mitt tenker om språk. «Hva er språk?», spør jeg. 6-åringen min svarer: «Det er veldig bra å ha. Da kan man snakke sammen og lære mange språk. Det er bra å snakke sammen og forstå hverandre i det landet. For eksempel norsk, spansk. Ja, alle språk. Hvilket som helst. Man kan si, I have a milkshake, og så er det noen som forstår hva du sier, at du vil ha en milkshake. Man forstår hverandre. Språk er veldig, veldig, veldig bra å ha».  

Takk, 6-åringen min. Du er så klok. Jeg er helt enig med alt du sier. Vi trenger språk! 

Jeg har hatt det litt vanskelig å komme i gang med å skrive her i bloggen, hvilket jeg ikke hadde tenkt skulle være et problem. Jeg er glad i å skrive, jeg er glad i barn, jeg er glad i litteratur, jeg er glad i språk. Alt som denne bloggen kan tenkes handle om. Men jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle bruke språket mitt her. Hvordan skal jeg begynne? Hva skal jeg vektlegge? Hvilket språk skal jeg bruke?  

Siden jeg er født og oppvokst i Sverige, hadde det vært mer naturlig for meg å skrive på svensk. Men siden jeg begynte på dette studiet (eller før første eksamen, egentlig) har jeg øvd meg på å skrive og snakke norsk. Øvelse gjør mester, så jeg tenker at jeg bare burde fortsette å øve. Samtidig er språk identitet, å gjennom og i hele kroppen min, er det svenske språket. Jeg og det norske språket er ikke like fullt så gode venner, enda, men jeg håper vi bare kommer til å få det bedre og bedre sammen.  

Nå sier jeg meg klar til å fortsette å skrive og publisere enda flere blogginnlegg, uten å overtenke alt. Jeg skal bare ha det gøy, og få ut mange av tankene mine til ord her, som dere kan lese og forhåpentligvis diskutere sammen med meg.